Tvedt

Jeg tror jeg liker dette landet veldig godt.

På mange av disse øyene i Ha Long gjemte det seg enorme huler og grotter. Man kryper ned en smal trapp og plutselig åpner det seg et svært område inne i fjellet. Magisk.

Ha Long Bay ligger bare tre timer fra Hanoi. Siden jeg først var i hovedstaden, fant jeg ut at jeg nesten måtte ta turen til dette nydelige stedet. Denne bukten, som er med på UNESCOs verdensarvliste, består av nesten to-tusen øyer, mange med store huler og ganger. Jeg var her i to dager. Sov på en båt og badlet rundt omkring mellom øyene. Fantastiske syn.

Hanoi, hovedstaden i Vietnam. Også en 27 timers busstur vekke fra Luang Prabang. Gjett om jeg var sliten da jeg ankom. Men det var verdt det. 

Fredag 13. april satte jeg meg på et fly som førte meg fra storbyen Bangkok til hovedstaden i Kambodja, Phnom Penh. Etter alle visumpapirene var fikset og bagasjen var hentet, skaffet jeg meg en tuk tuk som tok meg til sentrum av byen. Her heiv jeg meg inn i en taxi, for å komme meg til sørsiden av landet. Tre timer unna.
Sihanoukville er et paradis. Strendene er kritthvite, havet er blått og innbyggerne er evig hyggelige. 9 dager i dette sollandet skal jeg ikke klage på. 

På vei til Kambodja, stoppet jeg i Bangkok i fem dager. Her ble det feiring av Thai-nyttår, Starbucks og shopping. Feiringen fåregår over tre dager, der man hiver vann på hvernadre. Vannpistoler, bøtter, hageslanger og alt annet man kan tenke seg. Det var ikke mulig å krysse gaten uten å bli gjennomvåt.

Dere vet det stedet som kommer frem når Timon og Pumba skal vise Simba hjemmet sitt i filmen "Løvenes Konge"? Det stedet finnes, og det heter Kuang Si. Ca. femti minutter (med tuk tuk) nord for Luang Prabang kan du altså finne selveste paradis. Vannet er evig grønt, utsikten er utrolig fin, og smoothiene er heller ikke noe å klage på!

Tror dette må være yndlingsstedet i yndlingsbyen min. Books and Tea sprer seg over to etager. Underetagen er fyllt til randen av bruktbøker (mange reisebøker) som reisende har lagt igjen når de har besøkt stedet. Går man opp den smale trappen, kommer man til et sitteområde, der man kan kjøpe all slags mulige sorter te og kaffe. I et eget privat rom langre inne, finner man også et galleri (bilder kommer). Kom i snakk med den kanadiske eigeren, som inviterte meg på Ethnik Fashion Show seinere på kvelden. Tjohei!

Luang Prabang må virkelig være en av de fineste byene i Laos. Sentrum av byen, "The Old City", er fanget mellom to elver; Mekong og Nam Khan. Dette gjør at tsuken blir utrolig fin når man sitter på de forskjellige cafèene og restaurantene på sidene av byen. Herlig.

De fleste varene man får kjøpt i de diverste "turistbutikkene" i Luang Prabang er håndlaget i Laos. Her snakker vi treutskjæringer, tradisjonelle smykker og etniske antrekk. Det er utrolig spennende å høre på når selgerne snakker om hvordan de samler materiale til å lage de forskjellige produktene, og når de forklarer hvordan metoder som stammer tilbake flere hundre år har blitt brukt. Laoaterne er veldig stolte over sin egen nasjon og kultur, og det vises godt.

Dag 3 i Luang Prabang, og jeg faller mer og mer for denne lunefulle byen. Aldri før har jeg sett så mange fine og unike cafèer og restauraner samlet på et sted. Hver lille gate har sitt eget preg og utforming, som gjør at du legger merke til noe nytt hver gang du spaserer rundt et hjørne. 

Jeg vil kalle det kjærlighet ved første blikk. Jeg bar bare tilbrakt drøye fire timer i denne byen, men jeg er målbundet. Det gjenstår så klart å se den i dagslys og sånn, men jeg tror det bare vil bli bedre og bedre. Gleder meg til å tilbringe helgen i dette paradiset.

Desverre består ikke hagen av bare mango og kokosnøtter, men disse småkrypene er jo kjempe kos å fotografere. Prøv å ta av objektivet på kameraet, og hold det feil vei fremfor kamerahuset neste gang. Man må fokusere med avstanden, men det kan bli til noen spennende bilder. Dette fungerer spesielt godt om du har en linse med lavt blendertall, som gjerne ikke er bygd for macromotiver.
Bilde tatt med 50mm 1:1,4

Jeg er glad jeg valgte motorsykkelen fremfor trøsykkelen, for på postkontoret fant jeg en gedigen pakke med mitt navn på. Pakken var fra mamma og pappa, og innholdet var variert og spennende. Bøker, aviser, antibac og store mengder sjokolade. Tusen tusen takk for pakken! Dere er BEST.

Må si det er OK+ å ha mangotre i hagen. Gleder meg til de blir modne slik at jeg kan leve på mango, og bare mango.

Sånn gikk det da jeg var superfornøgd med å hamstre filmer, til jeg fant ut at alle var dubbet til thai.. karma.

På formiddagene passer jeg altså på verdens søteste 4-åring. I dag lot vi PlayMobilene og elgelskbøkene ligge hjemme, og sykklet til elven.

Et lite klipp av typisk lao-life. Eller bare en reklame for øl, men men.

Det sier seg selv at kulturen i Norge og kulturen i Laos er forskjellig, men av og til overrasker det meg hvor store kontrastene faktisk er. Det tar tid å venne seg til normene og forstå det sosiale systemet. 

Her er noen eksempler på normer som er vanlige i Laos:
* Når man hilser på noen, skal man alltid si "Sabai Di" med et smil. Man bør også plassere hendene fremfor seg i "bønn" og bøye hodet lett.
* Man skal ALDRI vise undersiden av foten. Føttene er til å gå på og spille fotball med.
* Om man går forbi noen, skal man bøye ryggen litt slik at man ikke blokkerer utsikten til personen man går forbi (Omtrent som når man dukker når man går forbi noen som tar et bilde).
* Når man sitter på gulvet, skal menn krysse bena framfor seg, mens damene skal legge begge bena til en side.
* Man skal ALDRI ta på munkene. Skal man gi noe til en munk, må man sette/legge det fra seg, og så må munken plukke det opp. Tar kvinner på munker eller munkekappene, må de gjennom lange religiøse ritualer for å rense sjelen.
* Man skal ikke ta noen på hodet.

Det finnes mange, mange flere. Tro meg. 

Må si det er stas å få post her nede. Jeg er like overrasket hver gang det faktisk kommer frem! Tusen tusen takk for brevet, Cathrine. Du vet hvordan du får meg til å smile. Bare vent, snart kommer det nok en liten sak i postkassen din også.

Da jeg fikk greie på at folk her nede ikke ein gang hadde hørt om muffins, gikk jeg drastisk til verks med bakingen. Det tok tid å finne muffinsformer, og man må faktisk helt til hovedstaden for å få tak i de. Heldigvis kjenner jeg en som var på forretningsreise der i disse tider, så jeg fikk skaffet de fortere enn forventet. Det ble bananmuffins med sjokoladeglasur. Sjokoladen er sendt fra familien i Frankrike (siden det ikke finnes her). Det ble heldigvis en hit, og jeg kommer nok til å prøve meg på flere varianter. Litt vanskelig er det jo når de ikke har sukker, og jeg må lage melis selv, men men.

·          Tuk tuk. Jeg er usikker på hvor navnet stammer fra, men det er godt mulig det har noe med de uforklarlige lydene dennemerkverdige sammensetningen av metall og gummi lager. Den er designet (vet ikke om ordet "design" egentlig passer) til å være så liten som mulig, men ha plass til så mange som mulig. Utseende kan variere, men de fleste ser ut som en blanding av en motorsykkel og en hjemmelaget olabil (Sjansen er for øvrig stor for at det nettopp er det den er).  Disse skrøpelige framkomstmidlene er altså det de kaller taxi her nede. Så mens jeg klamrer meg til "setet" som en katt på mitt niende liv, og høyttalerne spiller livaktig lokal musikk, kommer jeg meg rundt i landet.

I forbindelse med elefantfestivalen, har (i likhet med de fleste festivaler i Norge) flere boder og salgssteder dukket opp. Her kan kan kjøpe alt fra kjøkkenutstyr til høye heler. Det er om å gjøre å ha så mye som mulig fremme, så prouktene blir stilt opp tett i tett. Selgerne jobber hele dage, så du kan ofte se dem lage seg middag på et bål inne i teltet. Går man forbi når dette pågår, skal du ikke se bort ifra å få en invitasjon til ris og kokosnøtter. Gulvet er laget av presenning som blir lagt oppå en ujevn jordmark. 

Man får selvfølgelig tak i brus og andre søtsaker her (så vidt), men den lokale befolkningen fåretrekker å høste av de naturlige godene. Sukkerrør, for eksempel. Man kan kjøpe seg en liten porsjon flere steder i byen. Stengene blir presset og saften blir tatt ut der og da ved hjelp av en maskin som som oftest går på muskelkraft. Den grønne væsken blir servert i plastposer med sugerør. Smaken er god, men MEGET søt.

Det finnes ca. 500 elefanter i den provinsen jeg bor i. Denne uken har de fraktet 63 av disse enorme dyrene til Sayaboury! Det er elefantfestival, og de lokale beboerne er meget stolte. Mye forberedning skulle til for å få dette til å være mulig. Det har blitt bygget flere bambusbroer, slik at folk lettere skal komme seg fram og tilbake fra festivalområdet. De har hugget drøssevis med trær slik at elefantene skal få plass. Mange salgsboder har blitt satt opp, og veterinærer og hjelpere fra flere nasjoner har komt for å hjelpe til. Det er kaos i gatene og hotellene er fulle. 
Det er virkelig elefanter over alt. De bader i elven, de knasker på bambusstenger i grøften og de chiller i solen. Jeg måtte le litt inni meg då jeg tok forbikjøring på en elefant i dag. 
Byen bugner av liv, sola skinner på sitt sterkeste og alt er bra.

Jeg hørte rykter om at det kanskje lå en pakke til meg på postkontoret. Så jeg tok sykkelen fatt og trødde gjennom solheten til jeg omsider fikk opnet boks 189. Og joda, sannelig hadde ANNE NATALIE sendt pakke til meg! Man kan si at sykkelturen hjem igjen var en god del lettere. Scrapbook og norsk sjokolade! Dagen kunne ikke blitt bedre. TUSEN TUSEN TAKK Annemi. 

Ta en titt innom www.anwj.blogg.no ! Bloggen til min pakkesendende veninne som i dag fikk ansvaret for hele barnehjemmet hun jobber frivillig på! Gratulerer så mye.

Nå skal jeg kose meg med halvsmeltet sjokolade. 

De fleste samtaler mellom meg og de mannlige innfødte går som følger:
"Sabai Di!"
"Hello"
"Do you speek Lao?"
"No, I'm sorry"
"OK. I like your hair"
"Well, thank you"
"Are you married?"
"Nope"

Der stopper som oftest samtalen. Jeg vet ikke om det er fordi de har fått vite det de ville vite, eller om engelskkunnskapene ikke strekker seg lengre, men de resterende minuttene av vår tid sammen, går ut på at de stirrer p meg med et sleskt smil.

Fra høyttalerne strømmer jazzifiserte versjoner av alt fra Ke$ha til Kizz. Det er min siste dag i hovedstaden, og jeg nyter den som best jeg kan: Internett-café, English Toffee Latte og min siste investering i litteraturens verden. Kakefatet ved siden av meg er tomt, og jeg vurderer sterkt en runde nummer to.
     Et ungt par kommer inn døren. Han, en hippieinspirert versjon av John Lennon med dreads og langt ansikt. Hun, en sjarmerende blondine med fargerike klær og solbrente skuldre. Backpackere.
     "From the earth to the cup". Bildet ved min side forteller meg at det tar ca. 6-8 måneder før kaffebønnene er klare til å høstes. En ung student åpner bøkene sine. Den kvinnelige baristaen roper opp en bestilling. Backpackernes øyner møtes. En rolig versjon av "Fireworks" kommer på.
     Langansikt kommer nærmere, og ordene som danner det uunngåelige spørsmålet entrer luften mellom oss:
"Reiser du alene?".
"Jeg reiser ikke, jeg bor", sier jeg uten å tenke meg om.
     Klokken passerer tre. Baristaene bytter skift, og tre nye servitører står bak disken. Min første tanke: Nå kan jeg bestille mer kaffe, uten at de tror jeg har et avhengighets problem. "Caramel Twist Coffee!". Den er min.
     En eim av ukjente ord og lyder omringer meg. Jeg prøver å finne ut om de snakker Lao eller Thai, men gir fort opp. En dag skal også jeg beherske dette språket.
     I det jeg lukker døren bak meg og musikken får en isolert klang, tenker jeg: "I kveld blir det sushi".

I dag er den siste dagen i Vientiane. Jeg kommer virkelig til å savne bylivet. Men det skal selvfølgelig bli godt å komme tilbake til den lille landsbyen min. I morgen blir det fjorten timer på buss. Tjohei.
På bildet ser du Green Tea Latte, aka grønn kaffe. Det var faktisk godt! 

Dette må være min favoritt. Litt utenfor sentrum ligger det er park som er full av Buddhistiske og Hinduistiske statuer. Buddha Park (1958) Det er rett og slett et sammensurium av alle mulige skapninger og fantasifulle motiver. Blan annet en 40 meter lang Buddha. Man kan gå inn i en gresskar-lignende kreasjon (gjennom munnen på en statue), gjennom tuneller og opp trapper, til man kommer opp på toppen og kan se ut over hele parken. Virkelig en fantastisk opplevelse.

The Victory Gate

I hver eneste by i Laos, kan du finne en stupa. The Golden Stupa (Pha That Luang Temple) er den mest kjente. Den befinner seg i Vientiane, og er også kjent som Laos største landemerke og nasjonalbygg. Det er et digert, forgyllent byggverk som representerer stolthet og religion.

     Vi passerer en ku-lignende skapning som tar et gjørmebad i veikanten, og bussen stoppen enda en gang for å ta påflere mennesker. Jeg kan ikke la være å telle de gjenværende plassene i bussen, og kommer fort frem til at det ikke finnes et ledig sete. Som nordmann er jeg jo vant til tjokkfulle bybusser med ståplasser i midtgangen, men med tanke på veikvaliteten og mitt allerede i hjel ristede legeme (for ikke å snakke om at det faktisk er snakk om TOLV timer), kan jeg ikke forestille meg at det er ansvarlig å ta på flere folk. Likevel lesser buss-gutta på bagasjen og smiler blidt. Koffertene blir slengt på taket, og plastikkstoler kommer fram. Beina er stive, ryggen er vond, og jeg tenker at nå er det bare tre timer igjen. Fem timer senere ankommer vi Vientiane.

     Fremkomstmidlene generelt i dette landet er av laber stand, og bussene er intet unntak. Jeg tok turen til Vientiane. Hadde all mulighet til å ta fly, men jeg fant ut at en kjøretur langs Mekong var en opplevelse i seg selv. Kontrastene fra Sayaboury og Vientiane, hovedstaden, er store. Her har de cafèer, trådløst internett og engelsktalende innbyggere. Jeg har virkelig satt pris på et par dagers avbrekk fra den primitive tilværelsen. HERLIG tur.
Ikke feil med croissant og latte til frokost, kontra slimete nudlesuppe.          

Helgen ble tilbrakt sammen med noen ivrige arbeidere for bedre vilkår i fattige strøk. Fredag ettermiddag satte to franskmenn og jeg oss inn i en bil, som tok oss tre timer opp i fjellene. Naturen i dette landet er virkelig ubeskrivelig. Grønne fjell og daler så langt øyet kan se, og planter og trær som for en furu-vannt nordmann virker meget eksotiske. Vi skulle altså besøke en landsby for å lære dem om vaksinering av dyr, slik at de kan unngå sykdom gjennom maten. Inntrykkene et slikt besøk gir, er helt utrolige. Man kan si at de har fått til mye ut av så lite, men ingen ting kan måle seg med de levekårene de har måttet finne seg i, og de løsningene de har tatt i bruk for å komme seg gjennom dagen. Denne landsbyen var gjennomsnittlig vellutviklet, men både på turen opp og ned var vi vitne til noen som i mine øyne kunn kan beskrives som ulevelige.

Kjøreturen var et kapittel for seg selv. Her har de verken hørt om asfalt eller autovern, og siden de har null trafikkregler eller fartsgrense, kan ikke turen sammelignes med annet enn en berg og dalbane uten sikring. Det er om å gjøre å komme fortest frem. Det å senke farten i svingene er for pyser, så de legger seg heller på hornet like før de snur på rattet. Jeg tviler på at dette i realiteten har noen stor effekt. De kommer i så stor fart, at hører du lyder fra den andre siden av svingen, blir det heller en dødssymfoni enn en redning. Veiene var humpete og støvete, så lungene fyltes med sand, og frokosten truet med å komme opp igjen. I løpet av turen måtte vi også kjøre gjennom skylaget. Har aldri følt meg så desorientert i hele mitt liv.

Vi hadde flere seminar for innbyggerne. Personlig hadde jeg ansvar for fotografering og filming av undervisningen. (Dette skal klippes sammen og sendes rundt til andre landsbyer). Blant folk som verken har innlagt vann eler elektrisitet, blir man møtt med en del store øyne når man kommer med noe sånt som et kamera.


^ Arbeid med bygging av bedre hus eg også i full gang.

Glem store kjøpesentre med glinsende gulv og  kassaapparat. Når man går på markedet i Sayaboury kan man forvente seg en rekke damer som har deler av hagen sin på utstilling under en paraply. De står tett i tett, og prøver å lokke deg inn under paraplyen for å overbevise deg om at DERES tomater er tomater i verdensklasse. Man kan finne alt her. Levende frosker, gåseegg, ingefær og epler. Alt er naturlig produserte råvarer, og kalkulator kan man se langt etter. Det er ikke snakk om emballasje. Skal du for eksempel kjøpe egg, blir alle eggene lagt i en plastpose, deretter tar de et par never med sagspon oppi posen for å hindre at eggene skal knuse. Det du vil ha blir veid opp på en falleferdig vekt, og prisen blir regnet etter humøret. Damene er alltid meget hyggelige, og du vil alltid gå smilende fra paraply til paraply.

De siste tre dagene har det vært mye liv i Sayaboury. Jeg har ennå ikke forstått helt hva de feirer, men om kveldene ljomer det i musikk fra alle hus, og det lyser opp over alt. Ved tempelet til munkene, er det satt opp mange spill og lotterier. Man kan gå fra hus til hus og få nudler, sterkt krydrede grønnsaker og ris. De som har muligheten til det, kobler gjerne et keyboard og et par mikrofoner til store høyttalere i hagen, slik at syngingen kan gå på rundgang rundt bordet. De kaller det munkenes seremoni, og etter det jeg har forstått, går den ut på å sitte, snakke, synge, spise og drikke øl (Kommer aldri unna landets stolthet: Beerlao). Fargerikt.

Skal ikke akkurat skryte over kvaliteten på bildene.. Men sånn går det med mobilkamera midt på natten.

Man får beskjed om å sette foten sin på ett sted, og holde seg fast i et sted, og plutselig sitter man på en elefant. Man får elefanten til å gå i sirkel og 8-tall, og plutselig har man fått elefant-sertefikatet. Man snakker med noen hyggelige franske vetrinærer, og plutselig er planleggingen av en dagstur på elefantryggen godt i gang. 

Her har vi en liten del av hagen (aka kaninburet):

Og her har vi huset:

Det er sant som det står i de fleste reisebøker. Sayabouly er en støvete landsby, men med mye variasjon. Når man går nedover gatene kan man se et stort og flott hus, et mindre praktfull eiendom, og litt jungel på bare ti meter. Landsbyen har virkelig sin egen sjarm. Her er noen bilder fra sykkelturen etter frokost i dag:

Det har seg sånn at jeg har flyttet til Asia. Eller Laos, for å være mer presis. Sist mandag satte jeg meg i et fly som tok meg til den andre siden av jordkloden. Man kan godt si det at kulturforskjellene er store. Jeg har kokosnøtter i hagen, vi kjøper matvarer av ivrige damer som har samlet seg på flerfargede tepper under en flokk av paraplyer i solen, jeg sover under et myggnett om natten, og man kan høre lyden av seremonier som hyller "the spirits" til  langt på natt. Det er virkelig surrealistisk å være her. Nå er det vinter, og asiaterne fryser i 30*! TENK at det skal bli varmere. I dag satte jeg meg på sykkelen for å ta litt bilder av naturen rundtom. Det er en stor by, men med en gang det er en liten åpning, kommer jungelen frem.  

Det er litt vemodig. Det har jo vært min leilighet de siste fire årene. Men men. Jeg tok med meg fiskene og bonzaien og låste døren for siste gang.
      

Ja, jeg ER så heldig. Hjarte.

Senario: Jeg stod opp klokken åtte på en fridag for å være med pappa til Åsane. 
Baktanke: "Hmm, la oss få noe produktivt ut av dagen! Jeg kjøper stoff og syr noe!"
Resultat: Sminkeveske. (Så nå har jeg tre stk. jeg aldri bruker).

Du vet det begynner å bli vinter når du bruker hele dager på å trykke på play-knappen og lage te. Jeg hadde fri, og det var kaldt ute, ergo:

Du rusler nedover Øvregaten med dagens første dose kaffe i hånden. Du kjenner vesken som dingler ned fra skulderen og forsikrer deg om at du har husket alt. Du går forbi gamle bekjente, nære venner og kollegaer. Du venter på grønn mann mens du vurderer tiden det tar å krysse gaten kontra tiden den bilen langt der borte vil krysse den samme veien. Du setter den ene foten framfor den andre og kjenner brosteinen forme skosålen som et stempel i minnet. Busser, biler, sykler og fotgjengere passerer deg, og lever i en verden så langt fra din egen at du ikke klarer å forestille deg at den finnes. Du ser på klokken på BT-bygget og tenker at tiden, tiden går alt alt for fort. Du må komme deg videre, du må forbi disse menneskene, du må unngå omega 3 selgere, og menneskene og selgerne må forstå at du verken har tid til å gå rundt en folkemasse eller å bli overbevist om at en pille om dagen vil føre til bedre helse. Du har et par minutter igjen, kaffen begynner å bli kald og du burde valgt en varmere jakke.

Men så kommer det. Perspektivet. Perspektivet som forteller deg at du ikke er den eneste som funderer på om du husket å ta med deg alt du skulle ta med deg, om du må springe eller gå over gaten, og at ingen lever et liv sånn som deg. Brosteinen du går på, klokken du ser på og personene du passerer har blitt passert, sett på og gått på flere tusen ganger før. Plutselig er du en del av massen og universet er litt for stort. Tilfeldige forbipasserende ser på deg som tilfeldig forbipasserende, og ergrer seg over at du står midt i den ruten de har peilet ut for å komme seg til målet. 

Det er fint å ha en Anne med seg på Skype når du ellers bare går rundt i leiligheten og gjør husarbeid.

"The first symptom of the process of killing our dreams is lack of time? The Busiest people I have known in my life always have time enough to do everything. Those who do nothing are always tired and pay no attention to the little amount of work they are required to do. They complain constantly that the day is too short. The Truth is, they are afraid to fight the good fight?" 

Paulo Coelho - The Pilegrimage

Fire fridager ble plutselig til to, og regnet vil ingen ende ta. Ny sessong av Grey's Anatomy kommer ut i natt, og det er god stemning på jobb. Fine servitører, fine kokker, fine gjester. Frokost i vinduskarmen med kaffe og jordbær er heller ikke noe å klage på. Sukk, verden altså.


l

Forrige uke hadde jeg fri fra jobb i to dager. Disse dagene ble tilbrakt i verdens navle: Grov. Så ble det slik at skolen trengte en vikar, og slik endte jeg opp framfor en neve elver som skulle lære om krig, fred og Gandhi. Jeg likte meg godt som både engelsk, RLE og matematikk lærer, men merker godt at tolmodigheten min ikke strekker til i de lavere klassetrinnene. Men gøy var det. Du blir litt glad inni deg når du ser elevene forstår hva du snakker om, og lærer av deg. 

Det er september, det er overskya, og vi går mot høst. Eller har vi gått over høst og er på god veg mot vinter? Det er ikke godt å si. Men kaldt er det, og jeg er tom for tennbriketter. Jeg gleder meg til å reise. Se nye steder og oppleve nye, spennende hendelser. Dagene mine består av varm kaffe, støvler og lange telefonsamtaler. Det er fint. Denne langsome gangen mot vinteren er kanskje også litt fin. Fyr i peisen, stearinlys, tjokkelabba og ullteppe har sin sjarm. Regnfulle dager med ei god bok under dyna og Red Hot Chilli Peppers i høytalerne. Finfint.
Bildene er fra eplesanking i hagen på Grov i forrige veke.

Tre dager i hovudstaden med Solveig. Byvandring, Youghurt Heaven, konsert, Fridays og vindu-shopping. 

Tvedt.blogg.no 09.jul.2011 kl.16:13: "Men tro meg, det kommer mer fra Samos".

Og sånn ble det. Onsdag 31. august satte eg, Cecilie, Irina, Irmelin og Jonas kursen mot sør, middelhavet og tzatzikiens hjemmland. Ei veke med det beste verden kan by på. Sukk.

Studenten går med mønstret strømpebukse under shortsen. Studenten smiler når hun snakker om fadderuken. Studenten bestiller cappuchino på Eat My Muffin. Studenten kommer over for film på flekken. Studenten facineres av karaffelen. Studenten har rosa blomster i vinduskarmen. Studenten får meg til å smile. 

Mange dager, mange fjes. Verandaen med Irmelin, Irina og Cecilie. Snakk med Lars. Cafè med Janita. Sushi med Vivi og Malene. Film med Janita og Arve. Livet går sin gang. Mange spørsmål om hva som skjer framover surrer i hodet, men lander alltid på det samme stedet: Vi-tar-det-en-annen-gang stedet. Jeg vet hva jeg vil, men ikke hvordan jeg skal komme meg dit. Vi tar en dag om gangen. 

"He smiled understandingly-much more than understandingly. It was one of those rare smiles with a quality of eternal reassurance in it, that you may come across four or five times in life. It faced--or seemed to face--the whole external world for an instant, and then concentrated on you with an irresistible prejudice in your favor. It understood you just as far as you wanted to be understood, believed in you as you would like to believe in yourself." 

- F. Scott Fitzgerald (The Great Gatsby) 

Det nye skoleåret er i gang, og forandring står for dør. For meg betyr dette et halvt år med jobbing, og etter jul reiser eg av gårde.. en eller annen plass. I går satte Benedicte seg på et fly og for avgårde på folkehøgskole. Hennes siste kveld i Bergen måtte markeres, så en fin gjeng var samlet på Bønes for god mat og mimring. Lykke lykke til dette året, Benne! Og kom til Bergen så ofte som mulig! Kommer til å savne deg og dine påfunn (for ikke å snakke om salaten din). 

Rihanna var bra. Rihanna var overraskende bra. Rett og slett BRA.

Slik gikk det da min shabbye bakgård ble til en stolt balkong. Eg har fiksa verandaen min for sommeren (litt seint), så nå er den endelig klar til bruk. Planter og greier. Litt overdådig skryt dette her. Første måltid: Godt Brød med Anne.





Elisabeth, kjære Elisabeth, var så snill og grei at ho ordna i stand for en liten sammenkomst for oss folka, siden de fleste reiser bort nå til høsten. Lokale var leid, de rette menneskene var på plass og stemningen var høy. 















Peppes, is, smoothie og konsert med Anne før me inntok kveldens begivenheter sist fredag. Ka skal eg gjere når Anne panne flytter til Kenya?

Ein dag med Anne som begynte med is og smoothie på Heaven Cafè og endte med privatkonsert i stuen. Vår klassiske vegetarpizza kom også på bordet, sammen med andre godsaker. Omstentigheter gjorde at vi måtte droppe Øya festivalen i år, derfor gjorde vi en liten innsats for å bringe festivalstemningen til oss. Med konsertklipp på storskjerm og et smil om munnen ble det en fin kveld. Flere bilder på annenatalie.tumblr.com











Fredag var det duket for feiring av Anne og Lena sin 19-årsdag med tidenes kakebord. Det ble spising, snakking, bading og mer spising. 





Fint å ha ein bror å gå på kino med ein onsdagskveld. Også fint å ha ein bror som kommer tilbake dagen etter, henter ein øl i kjøleskapet, og fikser den ødelagte hyllen. I går kom Victoria og Hans Kristian opp til meg. Det vart kaffe, bøker og fiksing av hyller og TV. Seinare bar det opp på Danmarksplass med is og frukt i handleposen fro å sjå Harry Potter.



For tiden består livet mitt av jobbing og soving. Men det er greit. Litt ok med annen mat enn egon mat inniellom, så GO sushi og heimelaga kaffe.



Kvardagen min består av veldig mykje jobbing for tida. Då er det greit å bli henta av Anne panne etter jobb og bli frakta til ei mjuk seng og varme smil. Mandag før jobb kjørte me inn til byn for shopping, smoothie og kaffe på Chillout TravelCentre.



Anne har komt heim frå Hellas og vi matcher.

Samos - En gresk øy med ca. 36 000 innbyggere.
Pythagorion - Øyas tidligere hovedstad, døpt etter matematikeren Pytagoras.
Irina og Katrine - To reiseglade jenter i besittelse av en koffert hver, en hotellnøkkel og et stort smil.
To uker på Hellas' mest frodige øy er nå omme. Det var 14 glade dager. 14. minneverdige dager. 14 uforglemmelige dager. 14 dager som aldri skulle ta slutt. Det skjedde så mye på dette korte oppholdet at det vil ta meg flere dager å skrive alt ned. Men tro meg, det kommer mer fra Samos.






























Kofferten pakkes og klokka tikker. Det er like før Irina slår på tråden for å melde klarsignal. Bøker, sommerkjoler og solbriller samles på et sted, og vaskemaskina går og går. I-poden lades sammen med kameraet, og passet er på plass. Oslo i dag, Hellas i måren.







For ein start på sommaren. Venner, god mat, herlig snakk og grilling i kjeledress.













Fredag var ein merkedag. Cecilie mi hadde bursdag. Etter ein lang dag på jobb feira eg i mitt stille sinn med Ben & Jerry's, helsingar på tavla og kvalitet på skjermen. Gratulerer så mykje med overstått, Cecilie. Me har eit flott år i møte.













Etter ein rin roadtrip med Anne og Benedicte, var siste stopp Salhus og Sigrid. Her hadde ho duka til for ein fin samling med klassen. Det blei god mat, god kake, gode samtaler og gode folk.















Det har seg slik at bondelandet er blitt ein atraksjon for forurensa byfolk. Søndag kveld ringte Benedicte til meg i full ekstase for å fortelle om hennas nye plan: Roadtrip til Grov!
Dagen etter var eg, Anne, Benedicte og ein bil fyllt med roadtrip-goods på god veg mot traktorer, sauer og vide jorder. Me vassa på badeplassen min, me spelte volleyball, me åt iser i fleirtall og me kjørte masse. Litt av ein dag, med bilmuskk og mykje latter og glede. Det er offesielt sommer.


























Langhelg med gode venner. Etter ein sein kveld natt til fredag, stod eg og Irina tidlig opp for å kjøre til byn. Utlevering av tema til eksamen i sosioligi stod for tur, og så fort vi fikk muligheten, sprang eg og Anne ut av klasserommet for å møte Irina og kjøre heim. Heim -heim til traktorer, sauebrek og sol. God mat, mange timer på verandaen og mykje snakk fyllte denne dagen. Seinare på kvelden kom Erik, Irmelin og Vegard også.
Lørdag møtte oss med boller til frokost og å frakte Irina til jobb. Eg og Anne forsøkte å jobbe med sosiologien, spiste ein is på ein benk på Best og slappa godt av. Varg Veum og vegetar lasange stod på programmet for kvelden.
Panikk då søndagen plutselig kom, og me innsåg kor mykje jobb sosiologien faktisk krevde. Men, det gjekk fint, og no er me endelig ferdig med skriftlig eksamen. Livet er bra, eller ka?

Så no har Anne endelig fått eit skikkelig møte med bondelandet. Kyr som blokker vegen, like mange traktorer som biler og hest og kjerre i vegen var bere nåkre av syna Anne fotograferte ivrig. Byfolk, altså.













Det er torsdag, det er helligdag, og eg går ut av restauranten. Ti timer jobb med 100% er ikkje feil. Ein take-away pose som inneholder ein italieno pizza dingler attmed føttene mine. Paraplyen dekker for regnet, og telefonen går mot øret. Eg er på vei til Minde. Eg er ofte på veg til Minde, ofte for å vere med Anne. Men i dag, klokka ni om kvelden, har eg eit anna formål. Bilen min står parker i hagen til familien Johansen, og eg har ein lang veg framfor meg. Eg går inn i huset uten å ringe på. Eg får servert eit par godteribiter over ein samtale om facebookstalkeri, før eg fortater Anne og Malene i favør for trafikklys og raske vindusviskere. "Typisk Listepopp #2" siver ut av høgtalerene, og lukten av pizza på den italienske måten fyller bilen.
Som dei fleste andre individ, begynner eg å tenke på vèret, og korleis det enno er lyst så seint på kvelden. Sommaren beveger seg mot oss i stor fart, og det gleder meg. Fartsgrensa går frå 80 til 50 i det eg passerer grenso til Lindås.  Knarvik lyser opp og eg får ein følelse av at det var i eit slik øyeblikk "Driving Home for Christmas" blei til. Øyeblikkets egentlige soundtrack: "Viva La Vida"
Eg må heilt ned i første gir for å komme meg opp bakken eg kan kjøre opp i søvne. På toppen opner Irina døra, og det første ho seier er: "Det slutter ikkje før 11!". Det er tid for finale, med Irina, Lilian og to katter. Musikken vi har hørt kvar kveld dei siste tolv vekena spilles av for siste gang, og det er tid for å returnere til pizzalukt og den virkelige verden.
Garasjeport nr. 2 går opp og motoren dør ut for kvelden. Temperaturen skrues opp og fatene kommer på bordet. Net er natt, det er det er to veninner, og pizzaen går ut av ovnen. Skyene slipper sine siste droper for resten av helga og tre ord står på replay i hodet mitt: Viva la vida.



Eg angrer litt. Eg trenger inspirasjon.

Heimelaga boller med heimalage syltetøy. Pluss kaffe. Godt å vera heima.





"Heisann! Då har me ein biffsnadder, ein gratinert torsk og ein bakt potet. Versågod! Bestikk og brød ligg i kurven, håper det smaker!" -slik såg formiddagen min ut. Etter lange timer på jobb var det endelig klart for å feire Julianne sin bursdag! Me var ein fin gjeng samla i huset attmed Oasen. Julianne, kokken som ho er, hadde laga Encheladas, salat og god guacomole. Jenteprat og fnising stod for tur sammen med pakkeopning og kake. Av og til setter du deg ned og setter pris på livet, dette var ein god anledning.











Dei røde buksene har logge urørt i skapet i fleire dager. Det normale livet er heldigvis slik er husker det. Russetida gjekk over all forventning, og er definitivt nåke eg kjem til å savne. MEN, eg må sei det er gjeit å slippe spørsmål om russekort kvar femte meter, og eg foretrekker følelsen av normale bukser framfor seggete selebukser. Me går frå ein epoke og inn i ein anna. Eksamen og avsluttning av videregående står for tur. Me har ikkje mange normale skuledagar att. Neste veke består av tre fridagar, ein eksamen og ein skuledag. Livet går for fort. Eg lengter etter sommar. Eg nekter å godta gråe skyer og lavtrykk på skjermen, og holder solbrillene klare framfor paraplyen.

Eg burde forberede meg til eksamen. Norsk, sosialkunnskap og litterær engelsk. Men eg forbereder meg heller til ferie og blåe bølger. Om 32 dager sitter eg og Irina på eit fly i retning Hellas. Der blir det parasoller og bøker i strandsanden. Vi har pakka kofferten mentalt fleire ganger, og snart er det tid for alvor. Mandag blir det siste shoppingtur før avreise. Sommerkjoler, øredobber, solbriller... nevnte eg sommerkjoler?

Sommer i Bergen, det er det eg vil ha! Men først må eg jobbe. jobbe jobbe jobbe. Slik går det når ein bytter vekk alle vaktene som russ. Men eg stortrives på jobb, så det blir nåkre fine dager det og.

Ja, eg står nåkre fine dager i møte. Kem klager på fri og godt selskap?

...

16. mai starta med at Irina ringte på døra. Då Anne stod opp og me følte oss passe sultne, blei det vegetarpizza på peppes. Shopping var neste stopp, med ein liten omveg gjennom tivoliet. Me møtte Julianne på Galleriet og alt var bra. Thomas ringte og om ikkje lenge vart det frappechino på han og Martin i leiligheten. Siste McDonalds i russetida, før det begynte å ringe på med korte mellomrom. Fin kveld med veldig glade mennesker.













Seinare på dagen søndag var det duka til ny grilling. Ein liten gjeng som smilte på Victoria sin terasse. Seinare på kvelden vart det skumparty og mange kjente fjes.

















Søndag tok me turen til Samnanger. Her skulle me ha grillparty i hagen til ein intetanande lerar. Andreas fyrte opp ein rakett for å virkelig sette det i gang, og Benedicte var grillmester. Samnager er FANTASTISK fint!























Lørdag inviterte Thomas til grillparty i Åsane. Sia vèret svikta, vart det lasange inne i staden. Det vart ein super kveld med herlige mennesker. God mat og god stemning er alltid ein fin kombinasjon.







Tok VELDIG få bilder på torsdag. Men ka skal ein gjera når det er ingen som vil bli tatt bilde av? Uvanlig.





På onsdag hadde Julianne bursdag! Dette måtte feirast med måte! Ein fin gjeng samlast ved Oasen om nydelig mat og god champange. Gratulerer så mykje til Julianne! Detta vart ein flott kveld.











Plutselig fekk eg veldig lyst til å invitera mamma og pappa på middagsbesøk. Etter eit par telefonsamtaler, blei det altså slik. Det vart ein koselig kveld med pai og salat på menyen. Eg fekk til og med gave! Dei kjenner meg godt! Har ønska meg Regines Bok lenge. Det vart ein sein kveld, og mamma og pappa måtte få i seg ein iskaffe før dei satte seg i bilen.





§014 - "Do not Disturb"-skilt
Ha grillparty i hagen til en intetanende lærer, og rydde opp etterpå: CHECK!

§009 - Sølvpapir
Sove hos en lærer og lage frokost til han/henne, uten at læreren vet om det: CHECK!

Natt til mandag sneik me oss inn i hagen til Fru Johansen. Me låg frå oss soveposer og liggeunderlag før me drog på utflukt i nabolaget. Etter litt bestemte me oss for å reise til Lagunen og kjøre handlevogn gjennom McDriven. Det vart andre gang eg gjorde denne knuten, men eg skal ikkje klage på underholdningsverdien den bringer.
Etter litt kjørte me tilbake til Minde. Me grilla og la oss til rette på trampolina. Trur nok ho vart overraska då sju trøtte elever serverte ho frokost.





Det er greit med stativ og sjølvutløsar.







§081 - Bit av alfabetet
Bestille mat på Mc Donalds eller Burger King uten vokaler: CHECK!

Denne knuten tok eg faktisk to ganger. Eller, eg tok den ein gang og var vitne den andre. Først med Lars (som ikkje klarte å fortelle meg meiningen med eit overgangsfelt) og med Silje, Marte og Anne. McMat altså.



§060 - Loveheart
Stå på et folksomt sted med en plakat der det står ?jeg spleiser, dere beiser!? og ta 10 kr for å spleise to-og-to ukjente personer. Ikke lov å gi seg før det er samlet inn 50 kr: CHECK!

Lørdag var det tid for å ta litt russeknuter. Silje, Marte, Anne og meg fant ut at me skulle ta Loveheart-knuten. Me møttes oppe hjå meg i tre-tia, mekka sammen eit skilt og kom oss ut i bergens gater for å leike amor.











§069 - Refleks
Ha radarkontroll med hårføner og refleksvest i 30-sonen

Tirsdag var ein dag for knuter. Vi hadde fri frå skulen, som gjorde at me måtte utnytte sjansen ultimat. Dagen begynte med at eg, Anne og Cathrine åt frokost i ein rundkjøring. Etter dette delte me ut is i ein barnehage før me hadde fartskontroll med hårføner. Fekk ein del begymra blikk etter oss, ja. På veg heim tok me selvfølgelig rundkjøringen, før me sprang inn til naboen og tok eit klass med vatn. 







Russetida er i gang for fullt. Det heile starta med ein heidundrande russedåp på ein båt. Der var det bra folk og bra musikk før me tok turen opp til meg og avslutta feiringa på russens offensielle utested. Fredag var det innvielse i travparken. Må sei at detta vart ein av dei beste kveldene! Helga stod for tur med jobb og halsbetennelse (men genske greit å slippe cooper-testen på mandagen). Knuter vart tatt i fleng som dagane gjekk (Egne innlegg kjem). Plutselig var det onsdag og tid for ein liten sammenkomst.








Då var russetida i gang!  Ser for meg at det kjem til å bli mykje som detta, bare med rød bukse på:

Kva er vel dagen utan kaffi? I dag fekk eg lyst til å prøve noko nytt, så det vart iskaffi i shaker. Suksess. Så no slappar eg av med kaffi og jordbær medan eg ventar på Anne. Stakkaren sliter seg ut på jobb. Heldigvis har eg gjort klar ein dobbel esspresso til ho, slik at ho også kan nyte min nye oppdagelse. Sukk, av og til er livet veldig bra. Påskeferien er over, men eg merker ikkje så mykje til det. I måro har eg fri frå skulen. Eg skal jobbe, men treng ikkje å gå utanfor døra før klokka er halv elleve. Torsdag har eg halv blokkdag -aka skulen begynner ikkje før 12. Så braker russetida ut, og det kan ein vel ikkje klaga på? Nei, no må Anne snart bli ferdig på jobb, dobbel esspresso seint på kveld er ikkje å anbefale.

Etter ein lang dag med tentamen er det lov å slappe litt av. Så i dag vart det bruschetta til middag. Kjempe godt og kjempe enkelt! Har hørt mykje bra om det, så no måtte det prøvast.

Du treng:
* brød
* 2 fedd kvitløk
* vincherrytomater
* rødløk
* frisk basilikum
* olivenolje
* salt og pepper

Bland grønnsakene forsiktig sammen med olje og krydder. Steik skiver i steikepanne sammen med olje og kvitløk. Serveres med det samme. Nomnomnom.





Døgnrytme. Å gå frå ferie til ei vekkjarklokke som ikkje heldt fred klokka halv åtte om morgonen er ein lang prosess.Påsken går frå oss, og tar desverre med seg egg og høgtidsbetaling. Det har vore ein fin påske. Ein fin påske balansert mellom jobb og venner. Ikkje noko skule, ikkje noko halv åtte om morgonen. Det meste av ferien har eg tilbrakt i heimbygda, men nåkre dager i byn måtte også til. Eg er nøgd med innhaldet. Eg har vore på roadtrip med jentene. Eg har snakka om gamledager med Janne og Kamilla. Eg har grilla pølser ved naustet til Vegard med flokken. Eg har sett film med Lars. Eg har slappa godt av med familien. Eg har hatt ein interesant samtale med Christoffer på bussen. Eg har sotte på med Michael sin motorsykkel frå Bergen til Alversund, der Victoria serverte ein fem-retters middag i godt selskap. Eg har vore med Thomas. Eg har sett ein psyko film og ete påskeegg med Bastian, og eg har jobba i 25 timer (fordelt på fem dager). Men no sit eg her, lys vaken klokka 1 om kvelden, med norsktentamen ventande på meg.. klokka halv ni i morgon. Kjøleskapet er tomt og vaskemaskina surrer og går. Bonzaien lever.

Kor mange folk skal til for å tenna ein eingangsgrill? Me var tydeligvis for få, men med ved frå skogen (pluss at Anders heiv fiskestanga til Tommy i flammane.. ikkje heilt meininga), ein dorull, ei flaske tennvæske og Vegard sitt grilletalent fekk me både bål og mat til slutt. Koselig kveld med gode venner på Vetterstø er tingen. Når alt plutselig klaffer er alt fint. Åh, som eg lengter etter sommar. Med sjøbris, solbriller og glad musikk. Irina delte spøkelseshistorier, Cecilie delte vitser, Erik delte latter og Irmelin delte pepsi. Sukk, alt er bra.











Det er fint når gamle venner som ikkje har sett kvarandre på ei god stund kan samlast om ein kopp kaffe og litt tyrkisk pepper. Mandag: Etter eg hadde vore på ein overraskande lang tur til Åsane, satt eg, Janne og Kamilla i samme sofa for første gang på fleire... månader? Det vart mykje snakk, mykje tull og litt musikk - slik som det alltid blir. Fint å sjå gamle venner att og mimre om gamle minner.











Me ville gjennskape eit augeblikk. Me ville drømme oss tilbake til sommarvind i håret og sommerluft i lungene. Me ville nyte kvarandres nærvær og virkelig føle på kroppen at me var på veg mot lysare tider. Det vart roadtrip - mini edition. Cecilie var på veg heim frå Balestrand, og eg, Irmelin og Irina skulle hente ho på Oppedal. Det vart ein fin kjøretur med bilmusikk og stoppepauser, etterfulgt at ein forfyllande kveld på Romarheim. Lykke på jorda, livet det er nå.

Det er påske og godt er det. Påske betyr også at det er ferie. Skal ikkje klage. Og korleis feirer me denne begivenheten? Jo, på ekte fjellsk vis: kakao.

Onsdag er Irinadag. Desse dagane fyller me med god snakk, god mat og "god" underholdning. Her snakker me om vår felles guilty pleasure: Paradise Hotel. Eksperimentering med mat vert det også. Denne gangen vart det vegetartaco. Det er ingenting som å sitte i evigheter ved matbordet og dele morsomme og pinlige historier med mi kjære Irina. Sukk, onsdag er favorittdagen min.



Her er ein liten helsing frå to karer i skinnjakke til deke der ute. Ta ein titt på denne videoen og smil med måte! MEN VENT! Dette er ikkje den første videoen dei har laga! Får du ikkje nok , kan du alltids ta ein titt på denne også.

Med litt sjel i kvart måltid blir alt godt. Forrige fredag vart det Anne-dag. Me slutta tidlig på skulen så me gjekk opp i leiligheten for å lage lunch. Ka som stod på menyen? Jo, denne gangen vart det boller! NICE! Utfordringen: tom for bakepapir. Løsningen: boller på muffinsbrett. Det må eg sei.. fin form på dei bollene. Etter å ha lagt mette på sofaen i ein time, vart det shopping og handlig til middag. Det vart couscous! Nam nam nam! Anne har skills på kjøkkenet. Kvelden tilbrakte me på kvarteret med god musikk og god stemning før me endte opp ved kassen på Narvesen med kvar vår Ben and Jerrys is. Bra dag, bra veninne.













Stearinlys når alle lyspærene går samtidig.

Roso eg fekk ei ein random fyr på jobb. (synd den ikkje overlevde ein dag i garderoben)

Gode venner som lager lunch til meg medan eg har tentamen.

Posen med godteri ligger open ved sida av meg. Eg er skyldig, case closed. Eg er også sjuk, aka mitt motiv. Det er eit faktum at kvar gang eg vert forkjøla (som vanlegvis fårekommer 3-4 ganger i året)  tyr eg til sterke middler og svak viljestyrke. Min sunnhetsmani må vike for fristelsen og feberen. Joda, eg kunne jo ha tatt på meg ei tjokkare jakke (eller ei jakke i det heile tatt), men det er lett å vera etterpåklok (3-4 ganger i året).
Det slår aldri feil. Kvar gang halsen begynner å bli vond og nysene kjem regelmessig kan du finne ein open pose med godteri i nærleiken. Den medskyldige: Haribo SOUR Stjerne Mix. Det er godt - veldig godt - farlig godt. Etterpåklok, sa du?
Det er helg, og godt er det. Nåke har skjedd med internettet på mini-PCn min, så det vert vanskelig å blogge. (Bruke PCn med minnekortinngang eller PCn med USB-ledning? Kremt, latskapen tar over).
Nei, detta vart eit innlegg om ingenting. Men det passer godt med tilværet mitt nett no. Ingenting. Eller jo: Jobb, Grey's Anatomy, nåkre ekstra grader på kroppstemperaturen og.. ja, ingenting.

Søndagstur med mammo og pappen. Eg slapper av.













No gløtter sola så vidt forbi det lette skylaget. Det minner meg om fine turer med Anne i USA. Anne er fin.





Prøv med espresso og sjokolade neste gang du lager muffins. Nam nam!

Middag for èin = Minipai!

Detta treng du:
* 100 gram smør, i terninger
* 2,5 dl speltmel
* 1-2 ss kaldt vann
* 2 rødløk, i tynne ringer
* Reven ost
* Cherrytomater
* 2 egg
* 1,5 dl melk
* Salt og pepper
* Basilikum, finhakka




Det er greit å ha ei god veninna som lager lunch til deg når du må lese til prøve. Tusen takk til Benedicte som stod på kjøkkenet mens eg pugga dei forskjellige fasane i ein samfunnsundersøkelse i vinduskarmen.







I går fekk eg og Anne ein voldsom trang til å lage hummus. Etter ein lang diskusjon, fann me ut at me verken hadde tid eller ingredienser til å slenge sammen nåkre kikerter. Anne returnerte til sin heim, men etter nåkre timer kom ho tilbake med tre ting: Hummus, ein stavmikser og eit stort smil. Hummusen var fantastisk god! Tusen tusen takk til Kari Anne for både hummus og stavmikser (den kjem til å bli brukt ein del). Så i dag vart det Hummus og guacomole på heimelaga knekkebrød (ikkje samtidig då.. esj). Nam nam nam.



Det er ikkje kjekt å stå opp om morningen. Puten er ein draum, vekkerklokka er eit mareritt og den varme senga er litt meir tilfredsstillande enn det kalde golvet. Men slik er det desverre. Til slutt trykker du på "slå av" i staden for "slumre" og lyset blir slått på. Då er det greit å ha eit trøtt ansikt å dele pinelsen med. Ein fin morning med fin frokost og fine Anne er fint. Smoothie i stettglass.





Mamma fekk plutselig ei greie for å lage heimelaga knekkebrød. Oppskrifta er no overlevert, og resultatet er bra. Beste knekkebrøda eg har smakt.

3 1/2 dl. sammalt rug
3 1/2 dl. lettkokt havregryn
1 dl. havrekli
1 1/2 dl. sasamfrø
2 dl. gresskarkjerner
2 dl. solsikkekjerner
1/2 dl. linfrø
1 ts. salt
7 dl. kaldt vatn





Fint med fine venner å lage pannekaker med i fritimen.

Søndag. Jobb. Irina. Fjellveien. Film.
Etter ein uventa kort dag på jobben, venta Irina med eit lurt smil og joggesko i leiligheten. Me tok oss ein tur i fjellveien (i solnedgangen) før me lagde oss mat og cookies og såg film. Mamma og pappa kom også på uventa besøk (hadde kanskje ikkje vore så uventa om eg hadde tatt med meg telefonen.. oups). Det er fint med fine venner som du kan slappe fullstendig av med. Sukk.

"In the attitude of silence the soul finds the path in an clearer light, and what is elusive and deceptive resolves itself into crystal clearness.  Our life is a long and arduous quest after Truth. "
~Mahatma Gandhi

Det ser ut til at dette kjem til å bli ein helg der timane er delt i to kategorier: jobb og slauring. Etter ein lang dag med "kan du rydde av bord 28?", "har du tid til å gå med denne maten?", "Har deke lyst til å sjå ein meny over desserter?" og "vi trenger me is!" er det fint med ei Irina som smiler og seier hei. Rask gåtur, vegetar fajita take away, slaureboksa og ei skål med nåke godt i (eller to). Detta utvikla seg til ein jentekveld uten like. Trolljegeren stod på programmet -må virkelig sei at detta er ein av dei mest forstyrrande filmane eg nåken gang har sett (kanskje Black Sheep var verre? Nei.. denne er uslåelig). Det morsomme er at du knytter eit visst bånd til filmen,ein føler egentlig at ein er på biltur i Norge. Fin kveld i godt selskap.

Det er fint med stille kvelder for å pleie sjela. Det har vore ei lang veke, og ein slitsom helg med mykje jobbing står framfor meg. Då er det greit med ein dag der ein setter verden uttafor vindauget på mute, tar på seg behagelige klede, tenner på stearinlys og setter tevatnet på kok. Ekstra bra blir det med litt baking, ein god bok og Brandy Carlile i bakgrunnen.

"Happiness cannot come from without. It must come from within. It is not what we see and touch or that which others do for us which makes us happy; it is that which we think and feel and do, first for the other fellow and then for ourselves."
-Helen Keller-

Eg tok meg den frihet til å søke litt på mattips på skulen i dag. Kom på siljesreise.no -kjempe søt jente med mange gode tips. (Takk til Irina for linken). Her fant eg altså bokhvetespagetti. Syns dette såg spennende ut og bestemte meg for å prøve. SUKSESS! Kjem nok til å laga detta fleire ganger. Må med det samme sei takk til Hans Kristian for "knusetingen"! Den kom godt med.

Du treng:
* Bokhvetespagetti. (Fungerer også med spagetti av fullkorn)
* Stekt løk og kvitløk.
* Guacomole
* Strimler av Squash
* Alfalfaspirer

Har me eit bedre ord for random på norsk?
På skulen i dag skjedde det egentlig ikkje nåke nevneverdig, men vi prøver.
Anne tok plutselig opp ein avokado midt i timen og begynte å hive innpå:


Sigrid fikk...

Eg var godt forberedt til gymprøven.. på visse områder

Eple var greio

Eg drikker mykje kaffe - alt for mykje kaffe. Det går ut over nattesøvnen, så eg har bestemt meg for å kutte ned. No går det i te som substitutt for nåke varmt å drikke, og Spirulina som det ekstra energi-kicket. Nam nam. Må sei eg lengter litt etter ein stor kopp Cappuccino med vanlije. Men Chai te med honning passer meg fint det og. Får i meg ca. 1 ts Spirulina kvar dag. Idag blanda eg den inn i ein smoothie. Ser grønnt og godt ut, huh?

Onsdager med Irina: Snakk. Drømming. God mat. Fine stunder. Glade smil. Vegetar sushi. Bananmuffins.

Det blei selvfølgelig maki på oss. Denne gangen brukte me avokado, vårløk, mango og alfalfaspirer. Resten av oppskrifta finn deke HER.

Min plan var klar. Eg skulle ha ein heil kveld for meg sjølv med nybakte muffins, slaureklede og historieboka. Men, det ringer på.. Anne og Benedicte kjem opp tarppa med nerde-bart og historieboka under armen. Ordet lesekveld kom ut munnen, men ordet useriøst lyste i augena. Ja, to timer til prøve, to avsnitt lagt bak meg.

To veker har gått sia eg kom heim frå USA, og to veker har gått uten blogging. I det siste...
...har eg hatt mange fine kvelder med fine Irina og fin mat.

... har me fått russeklena.



... har me hatt forskjellige samankomster.







... har eg, Anne og Calle ete pizza i fritimen.

Musikk i øyra medan store reklameskilt fyk forbi i 70mph. Det lovede land med automatisk vassklosett og mangel på knivar er slik eg hugsar det. Mitt første møte med peanutbutter and jelly er overstått, og den første slurken med Mountain Dew gav eit etterlengta kick.
Greyhound, denne bussen som skal ta meg tre timar lengre nord i dette ukjende landet er fylt med trøytte amerikanarar og ein nordmann med jet legg. Jordoverflata strekkjer seg ut over lange flater som påkøyrde padder. Roadkill. Folka som bur her veit ikkje kva fjell er. Øde -ein kan ikkje kalle det noko anna.
«Are YOU in a bad relationship with your bank? Worry no more! The answer is www.ditch-your-bank.org! Sign up today!» Dei PR-ansvarlege veit korleis dei skal få sagt det. Reklame er key. To timar til eg er framme, tre ledige sete rundt meg, fire chipsbitar att i posen, fem sangar att på spelelista, seks dollar i lommeboka, sju lys i taket på bussen og åtte dagar med ukjend mat i eit land eg ikkje har vore i på ni månader. Den siste chipsbiten i doritoposen forsvinn i det det tredje McDonalds skiltet på ti minutt fyk forbi. Den påkøyrde padda byrjar å reise seg, og blinkande lys og høge bygningar kjem til syne.

Fin tur til fine venner i USA. Random picz:

Siste dagen var kommen. Baggane stod klare i resepsjonen tidlig på morningen før turen gjekk til sjømannskirka. Resten av dagen fekk me disponere som me sjølv ville før flyet gjekk.

Torsdag. Starbucks. Oxford Street. Starbucks. Creepy italienere. Starbucks. Grease. Starbucks. Creepy Steinar. 

Onsdagen stod for tur. Her vart det besøk på Westminister Abby, mat på Hard Rock før kvelden vart avslutta med musikalen Wicked.

Dag to starta med ein tur på The National Gallery. Der såg me kjente maleri frå Kjente malara. Då me fekk klarsingnal, forandra kursen seg til Oxford Street og shopping. Denne kvelden vart avslutta med skuespill-komedien "39 Steps" (eg lo) etter me hadde ete på ein kinesist resturant.

Ei gruppe med flotte mennesker satte seg på samme fly med samme mål: London. Flyet gjekk tidlig mandags morgen, og flaug via Stavanger til Heathrow. Første dag bydde på The London Eye, shopping og skuespillet "An Ideal Husband".

Etter ein fantastisk konsert på Vågen med Vegard, samla me oss oppe hjå meg. Det vart ein bra kveld med bra folk. All ære til Vegard som gav ut sin første EP. Guten har talent, ingen tvil om det.

I det siste har eg og blogg.no hatt eit avstnadsforhold. Det har skjedd mykje sia sist, men ingen ting har forandra seg.
Fritimer i fleirfal = Kreativ lunch. Slik gjekk det då eg, Anne og Cathrine stod på kjøkkenet sist mandag:

Etter skulen var det til å hive seg på ein buss til min kjære broder, som ein gang var liten. No er han 22. Det er iallefall ingen som eri tvil om at Victoria kan sitt på kjøkkenet.

Tirsdag. Eg og Anne hadde store planer. Me skulle ta bilder, og det skulle bli bra. Me endte opp med å lage muffins.. me endte faktisk opp med å lage to typer muffins.. Anne lagde oreomuffins og eg lagde sjokolademuffins.




Plutselig vart det onsdag. Eg og Anne kom fram til at det begynte å gå mot sommar, og at det derfor var på tide å lage frappechino att. Fritime med fire. Irina, Anne og Benedicte.


Etter skulen var det Irina-tid. Me lagde vår signaturrett og snakka til langt på natt (som førte til behov for sterke middler for å komme seg gjennom dagen -esspresso)

Irina vart frå onsdag til fredag. For å glede oss litt meir over at det begynner å gå mot sommar, tok eg og Anne på oss vårklede etter skulen og kjørte til Åsane aka Ikea. Det vart McFlurry og nytt kjøkkenutstyr. Etterpå var det middag hjå Anne (Taco - som alle andre fredager). Der vart eg til dagen etter.

Lørdag var det jobb. På veg heim tilbake til leiligheten, traff eg på Kamilla. Det vart to fine timer med litt oppdatering på begge fronter, mykje latter og mykje internt. Søndag var det tilbake på jobb, etterfulgt av middag på Egon med mamma, pappa, Hans Kristian og Victoria. Kos.

Mandag, ny veka og valentinsdag. Fin samtale med ex-mattelærer og fin Anne som kunne overraske meg med Lovehearts. Kvelden bestod av Irina, "Jeg reiser Alene" og vegetarpizza på Peppes.


Nett no et eg ein mango

Eit hus på toppen av ein bakke, med utsikt over fjella og gras på taket. Av og til er det oppgyggande å samlast om nåke eige. Av og til kan eit måltid (tilbredt av Irina) sammed med gode venner nett det ein treng for å lette av nåkre kilo i tunge tider. Dalsgrend, denne vakre staden med bratte bakkar, vide sletter og inngjæra sauer bringer fram glade tanker.

Så.. eg datt ned ei trapp og fekk meg ein hjernerystelse. Etter eit par turer på legevakten og råd frå bekymra venner, tenkte eg enno eg kunne gå på jobb. Detta førte til at Anne og Cathrine plasserte meg i ein bil og kjørte meg heim til vakre Nordhordland. Det vart ein tur med ei syngende Anne og ei forvirra Cathrine.
Det vart fem fine dager uten TV og data (!!!) Men heldigvis ein liten tur bort til Irina på fredagen. For eit liv.

I dag er altså dagen. I dag fyller Irina 19 år. Eg kunne sagt "Å gu, kor fort tia går!" (Fer det gjør den), men sannheten er at med Irina så verdsetter eg kvart sekund. Veko blir ikkje heilt det samme uten eit lite besøk av Irina, enten me lager wok eller sushi, ser på film eller leser, sover eller går på tur. Når eg tenker på Irina tenker eg: Kvitvin og reker, Fjellvegen, fulle bokhyller, Hove, Agder, Trondheim, filosofi, Raga Rockers, pisitiv, skrivekunst til det ytterste, Jahn Teigen (?),  anti buzz og sommerdager med sommerkjoler og sommersko. Sukk, meg og deg, Irina.
Og no har det gått 19 år. Heilt frå barnehagen til Vidaregåande. Gratulerer så mykje med dagen, Irina! Så snakkast me seinare i dag.

PS: Det er skremmande få bilder av oss to sammen.

"I read the first chapter of A Brief History of Time when Dad was still alive, and I got increadibly heavy boots about how relatively insignificant life is, and how compared to the universe and compared to time, it didn't even matter if I existed at all.  When Dad was tucking me in that night and we were talking about the book, I asked if he could think of a solution to that problem.  "Which problem?"  "The problem of how relatively insignificant we are."  He said, "Well, what would happen if a plane dropped you in the middle of the Sahara Desert and you picked up a single grain of sand with tweezers and moved it one millimeter?"  I said, "I'd probably die of dehydration."  He said, "I just mean right then, when you moved that single grain of sand.  What would that mean?"  I said, "I dunno, what?"  He said, "Think about it."  I thought about it.  "I guess I would have moved one grain of sand."  "Which would mean?"  "Which would mean I moved a grain of sand?"  "Which would mean you changed the Sahara."  "So?" "So?  So the Sahara is a vast desert.  And it has existed for millions of years.  And you changed it!"  "That's true!"  I said, sitting up.  "I changed the Sahara!"  "Which means?"  he said.  "What?  Tell me."  "Well I'm not talking about painting the Mona Lisa or curing cancer.  I'm just talking about moving that one grain of sand one millimeter."  "Yeah?"  "If you hadn't done it, human history would have been one way..."  "Uh-huh?"  "But you did do it, so...?"  I stood on the bed, pointing one of my fingers at the fake stars, and screamed: "I changed the course of human history!"  "That's right."  "I changed the universe!"  "You did." "I'm God!"  "You're an atheist."  "I don't exist!"  I feel back onto the bed, into his arms, and we cracked up together."

Fra boka Exstremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer.

Det er vel ingen hemmelighet at eg og Irina har ein liten forkjærlighet for sushi. Nam nam, rå fisk rulla inn i ris. Så, me bestemte oss på å prøve å lage maki. Me kan med eit smil om munnen sei at det var ein suksess.

Dette trenger du:
* Sushiris
* Riseddik
* Bambusmatte
* Norimatter (Ja, det er tang)
* Falgfritt fyll (Me brukte laks, avokado og vårløk)
* Wasabi
* Syltet ingefær
* Sayasaus

Forrige fredag hadde eg og Anne fri. Me spekulerte lenge på ka me skulle finna på denne dagen. Me endte opp med å gjera alt me kom på. Me reiste til Åsane der me var på Gina, åt McFlurry og gjekk oss vill på IKEA, me drog på Fløien og tok bilder, me åt taco hjå Anne og me åt boller med sjokolade til kvelds (Anne klarte ikkje å holde seg til me fekk tatt bilder). Det vart ein BRA dag!

"Sjelden, kanskje aldri, ser man sitt eget liv i fugleperspektiv -en merkelig metafor; som om det fuglene egentlig driver med ikke er å pikke nebbet i jorden etter mark, hente kvister og løv for å bygge reder for ungene sine, trekke sørover når det blir kaldt, eller vagle på elektriske gjerder fordi det gir dem en knitrende følelse i kroppen, men i realiteten et vaktsomt, analytisk arbeid; å sirkle, høyt over menneskenes hoder, dag ut og dag inn, speidende mens de samler inn informasjon om fortid og nåtid, skaffer seg en veloverveid kosmisk oversikt over alles beveggrunner, livslpø og perspektiv: Det er dette fuglene kom til verden for
Men slik er det ikke. Fuglene kom til verden for å fly. Det er vi som tenker, ikke fuglene. Og derfor blir vi gående, hele livet gjennom, og si setninger som typen "jeg tenkte slik den gang, men nå...," fordi vi tenker og tenker og tenker og klarer ikke å la være med denne både festlige og nedslående tenkingen, som er mangelfull og savner noe av fuglenes perspektiv, i og med at sså store mengder av tenkingen handler om å innrømme at vi en gang tok feil, oppførte oss galt eller burde ha handlet annerledes."

Teksten over er tatt frå boka "Charlotte Isabel Hansen" av Tore Renberg. Syns det var nåke å tenke på. For det er jo slik at om vi mennesker hadde hatt litt av det perspektivet vi tilskriv fuglane, hadde nok mykje vore gjort annleis.

Eg skulle egentlig vera med Lars i dag, men slik vart det ikkje til.
Derfor fekk eg litt ekstra tid å slå i hjel. Resultatet ser deke under. Anne er veggis.

Etter gårsdagens gymtime med turn, føler eg meg ganske så mørbanka, men ellers er alt topp. Etter jobb på søndag vart da ein tur opp til Anne som førte til camping på Minde til mandag, før me forflytta vertskapet til Nokolaikirkealmenningen fram til i dag. To døgn der me levde på grove rundstykker og grønsaker.

Når det er sagt kan eg med glede i hjertet meddele at eg trur bonsaien min har fått ein ny sjanse. Martin Haugen (Min kjære bonsai-dyrke-partner) råda meg til å sette den i vindauget for å få litt sol. Jammen funka da. Så no drokner eg den i vatn i håp om at den skal bli like grønn og frodig som den var den første dagen eg kjøpte den.

Det var det.

Det har blitt ein del lesing i det siste. Når eg kjem heim frå jobb og er ganske så utslitt, tenker eg på ka som får meg til å slappe av max. Svaret er klinkeklart: Finn deg ei bok og parker i sofaen! Eg protesterer ikkje.
I går vart eg ferdig med "The Valkyries" av Paolo Coelho (Tusen takk til Irina som tipsa meg om forfattaren). Tankevekkande bok.

"And each man kills the thing he loves,
By all let this be heard,
Some do it with a bitter look,
Some with a flattering word,
The coward does it with a kiss,
The brave man with a sword."

Helg. Jobb. Kaldt. Vind. Ull. Kylling BLT Sandwich. Smil. Kaffe? "Håper det smaker!" Ferdig. Kaldt. Vind. Butikken. Frukt. Mango. Kaldt. Vind. Regn? Nøkkel. Post? Skuffelse. Pakke ut. Wops, hadde mango. Vatne bonsaien. Sørge. Rydde. Vaske. Sofa. The Valkyries. MANGO! Telefon. Blogge.

Denne veko har eg ete meir frukt og grønnsaker enn nåken gang. Irina kom til meg på mandag, og kunne meddela at ho ikkje vile dra før det hadde blitt onsdag. Eg trakk på smilebåndene. Når me setter hodene våre sammen og skal finne ut ka me skal ha til middag, veit ein aldri kva utfallet blir. Med tanke på at eg bere et økologisk mat, og ho er vegetarianer, brukte me lang til i frukt og grønt avdelinga i butikken. Kjøleskapet vart fyllt til randen med paprika, squash, avokado og løk. Sukk, det er bra med venner som er glad i mat.
Det vart nåkre dager med intense samtaler om alt mellom himmel og gjord, lesing i bøker og google maps i bergens gater i eit forsøk å å finne ain butikk (nytta ikkje).
NO skal eg ete mango.

Eg sitter i ein stol i biblioteket heime. Mamma sit stufast ved mi sie. Sammen ser me ut som to skjerm-avhengige som dør om støpselet går ut av kontakten. Det er ein trist boble å leve i, men av og til er det veldig lunt og fint å befinne seg i denne oppslukende, avslappende og hjernedøde tilværelsen. Tastetrykkene danner eit kor mellom oss, og me lever i to forskjellige verdener. Men det er nåke som mangler. Eg ser opp, tenker på ka me har  av godsaker på kjølerommet, og kjem fram til at ein mandarin hadde passa seg no. Døra som skjuler denne fristende frukten er fem meter vekke frå meg -akkuratt langt nok til at eg føler meg litt motlaus. Eg snur meg til min PC-transe-partner og gir o eit lurt smil. "Mammaaaa.. har du lyst til å bevege på deg?". To tause sekund møter meg før stolen gir meg sin prespons: "Eg forstod ikkje spørsmålet..." Eg måtte le. Her sit me altså i kvar vår stol som me klamrer oss fast til som om det skulle stå om liv.

Nei, det har ikkje vore slik i heile dag (Eller). Eg prøvde å laga meg ein ny header, men vert ikkje heilt nøgd, så eg bytter den nok ut ganske så raskt. I måro er det skule, og ikkje bere skule, men også gym. Desse tre bokstavene får det til å grøsse ned over ryggen min. Det er ikkje det at gym er så utrulig gale, av og til kan det til og med vera gøy, men som oftast er det bere meg som klomsete prøver å få kontroll på ein ball eller to.. eller tre. Det er første gym time etter jul.. JUL! Eg kan ikkje sei eg er i toppform. And here's a fun fact: Eg orker ikkje ein gang å reise meg for å gå fem meter bort til kjølerommet. Gosh, det er ikkje lett, men me overlever.

Detta e eit klassisk eksempel på ka som kjem ned på arket når eg egentlig ikkje har nåke å blogge om. Men no er det slutt. Mamma har googla seg fram til ein film som skal gå på TV no, så me får flytte oss til ein anna skjerm.

Det er godt å komme heim til tradisjonsrik mat. No har eg vore heima i ein dag, og ka har eg gjort? Jo, eg har sove lenge, bakt, lest, sett på idrettsgallaen.. og det var vel det. Men det er godt, veldig godt.

Denne helga har eg fri. Denne helga skal eg gjømme meg vekk. Eg er heime, og godt er det. Eg tenker glade tanker om lesing, heimelaga knekkebrød og min første lønn nåken gang på kontoen. Eg er heime! Det er her eg slapper best av. No har me gått ei veka inn i det nye året. Det har vore ei bra veka, fyllt med venner som det var godt å sjå att, mysing mot vekkerklokka, drømming om Hellas i timene, norskblokkdag, ei bok av Knut Hamsun (som fekk meg til å drømme på gammalnorsk), jobbing og besøk av Anne, Benedicte, Allie og Irina. Når eg tenker meg om, skal nok neste veke bli ganske så bra også. Eg og Irina skal prøve å lage sushi, eg skal gå vidare med min miljøvennlige levemåte (ja, eg har blitt økologisk) og me slutter klokka 2 på fredag (og resten av fredagene ut året). Sukk. Sa eg at eg er heime?

Då Anne ringte til meg i går, kunne ho med sorg i stemma sei desse orda: "Jeg advarer deg, vi har blokkdag i norsk i morgen! Er du mentalt forberedt?"
Om eg klarte å forberede meg mentalt veit eg ikkje, men min gode venn kaffe og eg klarte å holde oss gjennom dagen. Men, okay.. Det var egentlig ikkje så gale. Me brukte halve dagen til å sjå på film... uten lerar til stades, så nååken fekk iallefall tatt att litt søvn, eller ka Benedicte?

Allie hadde lyst til å smake norske pannekaker mens ho enno var i Norge. Derfor blei det altså pannekaker til lunch i fritimen i går. No er Allie og Lauren reist tilbake til Amerika. Det er heller ikkje lenge til eg reiser til USA heller. No månader, så er me der att. Det blir bra, veldig bra.

Irina har fått smaken for grønn te. Denne tanken bringer meg tilbake til USA, og koking av vatn før skulen sammen med Solveig.
Etter fire dager med lange timer på jobb, har eg dedikert denne dagen til å slappe av. Fin og rolig frokost på cafè, etterfulgt av besøk av Cecilie og Marte. Ferdig med ein bok og begynnt på ei anna. Ein liten tur i bokhadelen for å gjere meg klar til skulestart i måro. Sommarferien til Hellas er bestillt. Sukk, detta er ein bra dag. No sitter eg og hører på musikk og gleder meg til å bla om til neste sie i boka. Og ka har eg vid sida av meg? Jo, grønn te med sitron og honning.

Den siste kvelden i året banka på døra, og eg opna for å springe til jobb.Men ingenting er gale når ein har bra mennesker rundt seg. Eg kan med handa på hjertet sei at eg har verdens herligaste kollegaer. Eg skall innrømme det at å springe opp og ned trapper med x-antall fat og glass mellom hendene samtidig som ein skal smile uhemma til kundene er litt krevande. Men, alt blir så mykje bedre når ein får smil tilbake frå folk i samme situasjon som kan mikse sammen ein sjokolade mosse på 2 sekunder og fåreslå å "gå ned på mc'ern og kjøpe sånn derre is". Sukk.

Det som også gjer det veldig veldig veldig mykje lettare å smile til kundene var å vite at eg hadde eit stk. Cecilie og eit stk. Irina i leiligheten som lagde til middag og venta på meg. Sammen gjekk me inn i det nye året på vår særegne måte. Det var så absolutt ein bra måte å gjere det på. Då klokko slo tolv sprang eg og Irina ned på bryggen og vidare gjennom byn for å få med oss fyrverkeriet. Me endte opp med å avslutte året på ein meget symbolsk måte.

Det er godt å komme heim frå jobb og finne to fine veninner som har rydda klart til eg kom. Då er det også ekstra stas å komme med take-away oreokake frå Egon som ein klapp på skuldra etter ein lang dag. Irina og Cecilie er to gode jenter. Kvelden før nyttårsafta, tre kopper te og seka auger som navigerer seg frå ord til ord i te forskjellige bøker. Ja, sofaen er min venn.

...

Eg fekk ein veldig gledelig melding på julaften. Det var sjølvaste Solveig som spurte om eg ville ha besøk i jula. Så, to dagar etter kjørte eg, Anne og Thomas til Flesland for å hente ho. Det vart tre herlige dager fyllt med besøk av Thomas, Benedicte og Allie, Cathrine, trasking i byn, Peppes, filmer, Godt Brød og klaging på glatt brostein. Den siste dagen samla me nåkre folk på Eat my Muffin før Marte kjørte Solveig til flyplassen att. Det var så herlig å sjå Solveig att. Eg gleder meg til å komme å besøke ho i Oslo.

Litt meir snakk om tradisjoner, gitt. (Har forresten glømt å nevne den årlige julegaveutdelingen og besøk av Christian lille julaften). Erlend og Tarjei kom bort i neset i dag for å spela AGE sammen med meg og Hans Kristian. Det vart ein runde der eg bygde det eg tenkteeg hadde bruk for uten å vite ka det kunne brukast til. Men, til min store ovverasking, kom eg ikkje på sisteplass.
Nåke som bryt med tradisjonen, er morgondagen. Kvart år inviterer mamma og pappa heile slekta på kalkun 2. juledag, men i år... skal eg på jobb. Oh happy day. Men, ein liten telefon frå øst gjorde dagen litt bedre.
Men no sitter eg her og prøver å forklare forskjellen på hult og kompakt til min åtte år gamle niese. Me har nett komponert ein sang på piano, og med det samme eg har publisert detta, har nok ho store planer for oss.

Høgtid, den type tid der alle må sitte til sistemann har lagt frå seg gaffelen. Familien samler seg og stillheten senker seg. Eg for min del har tilbrakt desse dagane på Grov sammen med mamma, pappa, Hans Kristian, Else Lill og Pia. I går vart det grøt, pinnekjøtt, snoopety snop og eit stykk Pia på ryggen før pakkane skulle opnast. Merka da at folk har forstått at eg liker kaffe, ettersom tre pakker inneholdt nåke kafferelatert. Kan ikkje sei at eg klager. Kvelden (eller skal eg sei natta?) vart tradisjonen tru avslutta med at eg og min kjære bror såg på film til me (eg) sovna.
Tidlig opp (halv tolv...), no vart den berømte julefrokostn til mamma servert i etasjen over. Nam nam. Det vart nåkre trøtte fjes rundt da bordet ja. Dei spreke bevegde eg uttafor døra for å stå på ski, medan eg gjømte meg vekk med ein kopp nypressa cappuccino (tusen takk til mamma og pappa for maskina) og ei bok. Sukk, høgtid.

I år som i fjor holdt eg og pappa oss til tradisjonen med å gå ut i skogen og hente juletre lille julafta. Isen var trygg, så me tok snarvegen over vatnet. Treet hadde me sett på året før, så det tok ikkje lang tid før me fekk sving på øksa. Denne siste ventedagen før ju vart lik så mange andre. Mamma stod på kjøkkenet og bakte, pappa bar juletreet, og kom diltande etter ein ein random busk til juledekorasjoner, og Hans Kristian låg og sov... Tradisjon.

After seven months apart, and a few extra hours stuck in Denmark, Allie and Lauren finally arrived safely in Norway. Bennie, Marte and I went to the airport to pick them up, and I (for my sake) could not stop smiling after seeing them. (I'm sure Bennie and Marte would agree). They are spending the Christmas in Norway, and will not go back to America before after New Years. Am I excited? Oooh yes.

Kvelden i bilder:

Sliten (på grunn av høge heler og jobb). Appelsinjuice i stettglass (fordi eg ikkje orka å strekka meg etter dei andre glassena). Jonas Brothers på hjernen (fordi eg var på NL ball i går). Bybanen før frokost (Fordi eg ikkje orka å dra heim frå Anne i går). Oppgitt (fordi eg må skrive 2000 ord til tirsdag). Ekstra oppgitt (fordi me har ein prøve i norsk på tirsdag). Gira (fordi eg skal begynne å ta bilder til søknad om skuleplass etter jul). I god stemning (fordi det bere er fem dager att til jul). Stressa (fordi det bere eg fem dager att til jul).

Hagen min (fordi eg har eit lite utvalg bilder på denne dataen):

Gladnyhet. Stor gladnyhet. Fredag 17.12.10 kom Hans Kristian heim, og denne gangen for godt. Han er ferdig med militæret og har no tredd inn i det sivile liv. Sukk, bra tanke. Så i går vart det juleshopping og cafè på oss. Det er så rart å tenke på at han ikkje skal reise opp att etter jul. Eg var heilt sikker på at han ikkje dimma før januar, så der ser du kor mykje eg får med meg. På onsdag reiser eg heim (ein dag før eg trudde). Då vert da AGE, COD, Mario Cart og Presidenten (pluss litt feiring av jul).

Så no er Hans Kristian komme heim, Cecilie er på plass på Romarheim og om få dager kjem Lauren og Allie til Norge. Livet er B.R.A.

Anne elsker å arrangere ting, derfor inviterte ho til julefeiring hjå seg i går. Dagen før handla me inn grøt, julebrus, gløgg og marsipangris. Me lagde til og med pepperkakedeig. Det blei ein brakveld i ekte 3E stil. Grøten var god, filmen var bra, og eg svidde pepperkakene.

Tid. Global mangelvare.
I det siste har eg hatt så mykje å gjere og så mykje eg skulle ha gjort at tid ikkje er eit begrep lengre. Den bere flyr frå meg, og den minner meg på det kvar gong eg ser på klokko. Dei siste dagane har bestått av minimalt med søvn og maksimalt med kaffe. Lat oss ta det frå byrjinga:
Fredagen kom og eg tenkte at detta kom til å bli ei avslappa helg. Det einaste eg skulle var å gå på adventsfesten for å ta bilder seinare den dagen, bursdagsfesten til Anna dagen etter, og jobbe med ein bokrapport av "To kill a Mockingbird" heile søndagen. Etter ein mengde sjokkerande og skremmande telefonsamtaler før adventsfesten, i tilegg til ein lang kveld med slitne føtter i høge heler, var eg gangske så utbrendt då eg låg hovudet på puten i to tia. Ein tidlig morgen venta, men uventa reising, før eg måtte hiva meg ut døra for å komma meg avgårde til Anna. Der fekk eg slappa av, og godt var det. Men det varte desverre ikkje så lenge, for plutselig ringte telefonen. Eg møtte stemmen til sjefen i andre enden, som spurte om" eg har TID til å jobbe i måren??" Og joda, det skulle eg nok fikse. I tillegg kunne han friste med ein samankonst med jobbfolka etter jobb, og svaret? jo, det var positivt. Søndagen kom fort, tankane om bokanmeldelse kom også, men måtte trå til side for ei svart boksa og ei kvit skjorte. Lite ante eg at eg kom til å vera på jobb i ti timer. THIIII timer! Snakk om lang dag, men than again: TID er penger. Inntaket av iskaffe vart stort. I det eg var fredig på jobb peip det inn ein melding frå Anne: "husk at du skal være med meg hjem i morgen". Jaja, det var den mockingbirden, tenkte eg. Den svarte bokso og den kvite skjorto vart bytta ut med øredobber og ein cardigen før selskapelighetene stod for tur. Mitt neste møte med puten vart då klokko runda tre.
Tidlig opp. Skule neste. Ein lang sosiologitime og ein unødvendig gymtime med kaffe som min beste venn. Fritimen bestod av ein kjøretime som eg kom for seint til.. Eg glømte heilt TIDA. Heim. Middag. Bli minna på at eg burde rydde leiligheten. Stakkars fisker, fekk dei mat i dag? Når skal eg få tTID til alt? Slenger i meg ein ny iskaffe. Bybanen til Anne. Hjelpe ho med juleparty forberedelser. Eg hadde ein bokanmeldelse på sanvittigheten, og det var ikkje ok. Eg satt i senga til Anne og skreiv til klokko var to uten å bli ferdig. Stor kopp kaffe i det første friminuttet. Det meste blir morsomt. Norskprøve der eg ikkje fekk nok TID til alt. Burde levert oppgåvo. Småskriving i friminuttene. Begynne i god TID, sa du? Skulen er ferdig. Tilbake til Anne. Vente på bybanen, unødvendig sløsing av TID... Fin kveld med ein fin klasse og eit trøtt tryne.
Eg lovte meg sjølv å legge med tidlig i dag. Men eg har enno ca. 300 ord att. Kvifor skal det ta så lang TID?

Har nett komme tilbake frå bursdagsfeiringa til fine, søte Anna. Ho kunne tekke bordet med både pizzahorn, diverse muffins og ein heil mengde snop. Det vart ein veldig bra kveld med bra folk, Alias og unnderholdning av sjølvaste Marte. Så igjen, kjære Anna: Gratulerer med dagen som var på fredag.

...

Fritimene på onstager betyr:

Benedicte trengte ein liten oppmuntring etter sine dager som sjukemeldt. Derfor langde eg... waaait for iiit... muffins til ho då eg var heime. Eg lagde seks typer: Banan/mandel, Kaffe/sjokolade, appelsin, gulrot, honning og sjokolade/karamell. Så då fekk Benne lunchen levert på onsdagen. Nam nam.

Emm.. når da gjelt det siste bildet, er det IKKJe lurt å bruke natron som hevingsmiddel, sjølv om du er tom for bakepulver.

I dag vert da litt blogging på etterskudd.
På tirsdag var eg heimom ein tur for å henta fatostativet mitt. Då eg steig innom døra slo lokta av pappas middag og synet av mammas julepynting mot meg. Sukk, det er godt å vera heime, då kan eg verkelig slappa av. No skal eg ikkje heim før vetle julaften, det gler eg meg til. På kvelden vart det gløgg og lesing.

...

Då eg kom opp i leiligheten i lunchen i dag, var Anne allerede i full gang med matlaginga. Ho hadde steikt rundstykker, lagt fram chips og ritz, og hadde gjort eit forsøk på å laga tomatsuppe. PROBLEMET var det at ho visste korleis ho skulle skru på steikeovnen, men ikkje kokeplatene, SÅ løsningen vart då å setta tomatsuppo i ovnen. Herlig. Kan vel sei da at eg fekk meg eit lite latterkick då eg såg detta. Anne er søt.

Dette innelgget går ut til min kjære Benedicte. Ho vart lagt under kniven i dag, og kjem til å bli sengeliggande i ei veka. Derfor syns eg ho fortjente ein innlegg for å visa min sympati. Du er bra, Benedicte. Det er ingen eg heller vil synge teksten til dei nyaste Ke$ha sangane midt i timen med, nyta ein Viking-Branmuffin med, eller ta ein haug med bilder av. Me er best, iallefallfall når me råtter oss sammen for å mobbe Anne. Så, kos deg i senga denne veko, og tenk på at eg tar notater for deg på skulen. God bedring, readhead.

Anne verner om sine Ritz (samtale på msn):
Anne Natalie Johansen: Og hvis du har spist opp all ritzen griner jeg hvertfall!
Katrine Tvedt: Det har eg ikkje.
Katrine Tvedt: Eg hadde faktisk heilt glømt dei før du sa det no
Anne Natalie Johansen: noooo
Anne Natalie Johansen: ikke psis
Katrine Tvedt: hmmm... ritz hørtes GODT ut
Anne Natalie Johansen: ikke spies!!
Katrine Tvedt: kanskje eg skal eta
Katrine Tvedt: hmmmm...
Katrine Tvedt: Siiiikleeee
Anne Natalie Johansen: NEI JEG SKULLE ALDRI SAGT DET NOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO
Anne Natalie Johansen: dust

Ei helg på Sygna = kos!
Ca. halv tre lørdag satte eg meg på båten som førte meg nord mot Balestrand og Cecilie. Båtturen gjekk overraskande fort. Så lenge ein har ein i-pod med straum, kan ein overleve så mangt. Eg møtte mange bra folk og "rrherte rreg rret rrytt rråk" av Maria og Cecilie. Det er første gang eg fekk sett meg skikkelig om på Sygna (med tanke på at det er andre gang eg var der oppe... og det var to år sia). Det blei pizza, "The Christmas Shoes", "Ylvis III", latter og snakking.  No er det bere 12 dager til Ceciliemor tar turen sørover for jula.